Ymse tanker 20.02.14

  • Hvordan få folk til å føle at du bryr deg: Hver gang du henvender deg til dem, start med å spørre om detaljer rundt hva personen har drevet med idet siste. Hva personen har gjort, hvordan det gikk, om personen er fornøyd med ting, osv. Etter å ha pratet i 10-20 minutter om den andre personen, styr over til å snakke om whatever du vil.
  • Hvordan få folk til å bli skeptiske til alt du sier: Start med å si noe på en kritiserende, misfornøyd måte. Dette setter personen på defensiven, og logikk sier at vi ikke bør stole på offensive\aggressive folk. Dermed vil personen avfeie mesteparten av hva du sier, og ta resten med en solid klype salt.
  • Hvorvidt du bør stole på en fagperson handler ikke bare om hvilken utdannelse og praktisk erfaring den personen har.
    I de aller fleste tilfeller vil fagfolk være uenige om temaer i sitt eget felles fagfelt, og da sier det segselv at en del av dem tar feil – samtidig som de kan være dønn sikre på segselv.
    Å vurdere om man stoler på en fagperson handler derfor like mye om hvordan den fagpersonen takler at andre er uenige.
    En fagperson som tar seg nær av å få kritikk på faglige synspunkter er feks ikke rasjonelt styrt.
Reklamer

Ymse tanker 12.feb 2014

  • Skole lærer oss ikke først og fremst å tenke selv eller klare oss selv, men å gjøre og svare det samfunnet vil at vi skal gjøre og svare.
    Vi lærer å prioritere lydighet fremfor selvstendighet.
    Vi lærer å stole på autoriteter, og blir straffet for å utfordre autoriteter.
    Vi lærer å pugge det andre har kommet opp med, fremfor å forstå grunnlaget bak dette.
    Vi lærer å besvare spørsmål og prøver med det vi tror læreren vil høre, fremfor hva vi tror er riktig.
    Vi lærer å hige etter karakterer satt av andre, fremfor kunnskap og egen vurdering.
  • Ethvert diett-miljø insisterer på suksess…

Sosiale irritasjonsmomenter, sosial angst og sosiale evner

Igår begynte tankene mine å vandre rundt en kamerat, og hvordan jeg har inntrykk av at han irriterer seg mye mer over andre folk enn det jeg gjør.
På kvelden igår var en venninne i dårlig humør, og fortalte at hun irriterte seg grønn bare av tanken på å ta t-bane hjem uten musikk, fordi hun irriterer vettet av seg av å høre på folk snakke på t-banen.
Idag kom jeg på at en tredje person jeg kjenner også klager ganske mye over andre mennesker, samt er meget skeptisk og negativ til alt av fremmede folk, og forhåndsbedømmer mennesker generelt til de grader.
Ved nærmere ettertanke kommer jeg også på ytterligere flere personer jeg kjenner, som sliter med å irritere seg over hva andre mennesker sier og gjør stadig vekk.
Det er altså snakk om at folk «plages» over å høre på at andre mennesker sier dumme, ugjennomtenkte, selvmotsigende eller kunnskapsløse ting, istedenfor å bare trekke på skuldrene, kanskje sukke oppgitt, og ikke bry seg noe mer om det.
Et fellestrekk for disse personene, er at samtlige av dem vet jeg garantert har hatt sosial angst i lengre tid.
En annen likhet: Jeg pleide å irritere meg og klage like mye , på akkurat samme måte, for noen år siden… da jeg hadde sosial angst…

Så det falt meg inn: Er det bare folk med sosial angst som hele tiden irriterer seg grønne over andre folk? Eller?

Jeg pleide altså å være slik selv tidligere, men det forsvant i samme øyeblikket som da jeg innså at jeg egentlig ønsker sosialisering, og at jeg egentlig synes det er mye viktigere at folk er snille og hyggelige enn at de er smarte…
Det ligger altså implisitt i saken her, at disse menneskene bryr seg veldig mye om at folk helst aldri skal si noe dumt, ugjennomtenkt, selvmotsigende eller kunnskapsløst.
Det er en slags elitisk holdning, om at når folk sier dumme ting så er de liksom dårligere mennesker.
IQ vs EQ

Jeg lurer på om det kan være snakk om en psykologisk forsvarsmekanisme her.
Kanskje mange folk med sosial angst begynner å «rettferdiggjøre» at de tar avstand fra folk og ikke mingler med folk, gjennom at andre folk liksom er så håpløst teite at de ikke er til å holde ut?
Kanskje det kan være en forsvarsmekanisme som prøver å beskytte selvbildet, ved å si at man er mye bedre selv enn alle de teite menneskene der ute?

Eller er det bare manglende sosial erfaring, rett og slett? Sosial angst medfører tross alt at man trekke seg unna folk, og dermed går glipp a sosial erfaring.
Kanskje disse menneskene mangler innsikt i det faktum at…
– Det eksisterer ikke mennesker som aldri sier både dumme ting, selvmotsigende ting, ugjennomtenkte ting og kunnskapsløse ting…
– Det er umulig å finne venner som er helt perfekte og som man kan prate med om absolutt alt…

 

Uansett hva fasiten her er, så tror jeg at det lykkeligste mennesket er den som takler at andre tar feil, sier dumme ting, påstår gale ting, og generelt har svakheter.
Det interessante er hva som gjør at noen klarer dette langt bedre enn andre, og noen klarer det veldig dårlig.

Øyekontakt, hunder og asperger

På et dyreprogram på Canal Digital idag, ble det sagt at blikkontakt mellom hunder og mennesker er noe unikt. At verken ulver eller sjimpanser er interessert i å ha blikkontakt med mennesker.
Videre ble det insinuert at denne blikkontakten er sannsynlig å være årsaken til at mennesker og hunder kommuniserer og samarbeider så godt.
Mer om dette kan leses her.

Dette fikk meg til å tenke på hva jeg lærte om asperger i et av psykologifagene mine: Man mener at asperger kan oppdages allerede hos småbarn, ved at de er mindre interessert i øyekontakt enn andre barn.
Mer om dette kan leses her.

Hypotesen om småbarn med asperger, og hypotesen om at hunders øyekontakt med mennesker er grunnen til deres evne til å kommunisere godt med mennesker, ser ut til å være gjensidig inkluderende.
Hypotesene støtter hverandre, samtidig som hver av dem har støtte i segselv.
Det gjør det desto mer sannsynlig at begge hypotesene stemmer.
Øyekontakt er isåfall en veldig viktig, dog hovedsaklig ubevisst, evne for kommunikasjon på tvers av både individer og arter.

http://blogs.scientificamerican.com/thoughtful-animal/2012/04/30/dogs-but-not-wolves-use-humans-as-tools/

En symbiose mellom delfiner og mennesker

«An interesting collaboration has developed in Laguna: a pod of bottlenose dolphins drive fish towards fishermen who stand at the beach in shallow waters. Then one dolphin rolls over, which the fishermen take as sign to throw out their nets. The dolphins feed on the escaping fish. The dolphins were not trained for this behavior; the collaboration has been going on at least since 1847.[1][2]»
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Laguna,_Santa_Catarina

Ganske interessant atferd, psykologisk sett. Det viser både intelligensen til disse delfinene, hvordan fordelaktig atferd ofte går i generasjoner, og hvordan symbiose kan forekomme spontant.
Når slik fordelaktig atferd går gjennom generasjoner, så vil det også etterhvert bli en ny art gjennom evolusjon, dersom det fortsetter.
Individene som bruker atferden får tross alt bedre odds for å overleve og fostre opp avkom, sammenlignet med individer som ikke bruker atferden.
Dermed vil denne atferden bli et stadig vanligere trekk innad i populasjonen, før det gradvis blir et dominant trekk.
Når stadig flere individer i populasjonen innehar atferden, så vil individene som utnytter atferden mest effektivt ha den beste evnen til overlevelse og forplantning. Dermed blir atferden stadig styrket, mens populasjonen skiller seg mer og mer fra andre bottlenose dolphins.
Andre populasjoner av samme art, som ikke bruker denne atferden, vil ikke gå igjennom den samme evolusjonære utviklingen.
Dermed vil i praksis en ny art springe ut av arten bottlenose dolphins. En smartere art.
Men dette krever selvfølgelig at alt ligger til rette for at denne populasjonen får fortsette med atferden sin, dvs at fiskermennene fortsetter å samarbeide med delfinene i lang tid fremover.