Øyekontakt, hunder og asperger

På et dyreprogram på Canal Digital idag, ble det sagt at blikkontakt mellom hunder og mennesker er noe unikt. At verken ulver eller sjimpanser er interessert i å ha blikkontakt med mennesker.
Videre ble det insinuert at denne blikkontakten er sannsynlig å være årsaken til at mennesker og hunder kommuniserer og samarbeider så godt.
Mer om dette kan leses her.

Dette fikk meg til å tenke på hva jeg lærte om asperger i et av psykologifagene mine: Man mener at asperger kan oppdages allerede hos småbarn, ved at de er mindre interessert i øyekontakt enn andre barn.
Mer om dette kan leses her.

Hypotesen om småbarn med asperger, og hypotesen om at hunders øyekontakt med mennesker er grunnen til deres evne til å kommunisere godt med mennesker, ser ut til å være gjensidig inkluderende.
Hypotesene støtter hverandre, samtidig som hver av dem har støtte i segselv.
Det gjør det desto mer sannsynlig at begge hypotesene stemmer.
Øyekontakt er isåfall en veldig viktig, dog hovedsaklig ubevisst, evne for kommunikasjon på tvers av både individer og arter.

http://blogs.scientificamerican.com/thoughtful-animal/2012/04/30/dogs-but-not-wolves-use-humans-as-tools/

En symbiose mellom delfiner og mennesker

«An interesting collaboration has developed in Laguna: a pod of bottlenose dolphins drive fish towards fishermen who stand at the beach in shallow waters. Then one dolphin rolls over, which the fishermen take as sign to throw out their nets. The dolphins feed on the escaping fish. The dolphins were not trained for this behavior; the collaboration has been going on at least since 1847.[1][2]»
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Laguna,_Santa_Catarina

Ganske interessant atferd, psykologisk sett. Det viser både intelligensen til disse delfinene, hvordan fordelaktig atferd ofte går i generasjoner, og hvordan symbiose kan forekomme spontant.
Når slik fordelaktig atferd går gjennom generasjoner, så vil det også etterhvert bli en ny art gjennom evolusjon, dersom det fortsetter.
Individene som bruker atferden får tross alt bedre odds for å overleve og fostre opp avkom, sammenlignet med individer som ikke bruker atferden.
Dermed vil denne atferden bli et stadig vanligere trekk innad i populasjonen, før det gradvis blir et dominant trekk.
Når stadig flere individer i populasjonen innehar atferden, så vil individene som utnytter atferden mest effektivt ha den beste evnen til overlevelse og forplantning. Dermed blir atferden stadig styrket, mens populasjonen skiller seg mer og mer fra andre bottlenose dolphins.
Andre populasjoner av samme art, som ikke bruker denne atferden, vil ikke gå igjennom den samme evolusjonære utviklingen.
Dermed vil i praksis en ny art springe ut av arten bottlenose dolphins. En smartere art.
Men dette krever selvfølgelig at alt ligger til rette for at denne populasjonen får fortsette med atferden sin, dvs at fiskermennene fortsetter å samarbeide med delfinene i lang tid fremover.

Vennskap på tvers av dyreriket

Jeg innså akkurat hva som er grunnen til at både mennesker og dyr har en tendens til å verdsette selskap av dyr fra totalt forskjellige arter. Det er ikke bare mennesker som gjør dette. Hunder, katter, fugler og fisker har også i mange tilfeller vist å ha vennskap på kryss og tvers av dyreriket.
Så hva er grunnen til disse merkelige vennskapene?
Det er 2 årsaker til dette.

Unconditional love

Den ene årsaken er den samme grunnen som at en del mennesker liker barn som ikke er deres egne, egentlig: Ukondisjonell kjærlighet.
Det betyr at man får kjærlig behandling uten at man trenger å gjøre noe som helst for det.
Mennesker og dyr pleier å behandle artsfrender med forventninger og krav, og har ofte et hierarki seg imellom.
Både mennesker og dyr kan bli slitne, i noen tilfeller ganske utslitte, av å jobbe for å tilfredsstille artsfrender sosialt. Noen ganger får man ikke engang noen form for kjærlighet på tross av at man oppfyller forventinger og krav.
Individer av forskjellige arter forstår derimot ikke hverandres «kulturer», og har derfor heller ingen forventninger eller krav til hverandre. 2 individer er for få til å danne er hierarki, og «sjefing» vil føre individene fra hverandre, og derfor blir det heller ingen «pecking order» mellom to individer som ikke har noen «kultur» til felles.

To menneskeindivider vil ha en god del kultur til felles, uansett hvor de kommer fra, sammenlignet med dyr fra forskjellige arter. To menneskeindivider har mye av ting som kalles universielt, feks mange ansiktsuttrykk, en del kroppsspråk og en del konkrete handlinger.
Når feks et ansiktsuttrykk\kroppsspråk\handling er universielt, så betyr det at alle(unntak for abnormale individer, seff) mennesker innehar\bruker\forstår dette uansett hvor og når det er oppvokst.
Feks latter, smil, sinte øyne, å gi noe, å knele foran noen, å berøre noen forsiktig, osv.
Denne felles «kulturen» gjør at mennesker på tvers av landegrenser og aldersgrupper stiller mange forventninger til hverandre.

To individer fra vidt forskjellige dyrearter har gjerne ingen ansiktsuttrykk, kroppsspråk eller handlinger til felles som legger rammer for hvordan de «skal» oppføre seg med hverandre.
Når to dyr av forskjellige arter møter hverandre, så stiller de først med helt hvite ark. Så vil de fleste dyr forsøke å lære om hverandre.
Hvis begge dyrene forsøker å lære om hverandre, så vil de oppdage hverandres harmløshet samtidig som de prøver å lære om hverandre.
Etter dette så er det en del dyr som også vil forsøke å leke sammen, og knytter positive assosiasjoner til hverandre på den måten.
Ettersom de ikke vet hva de kan forvente av hverandre, så forventer de ingenting av hverandre i utgangspunktet.
Den viktigste assosiasjonen de vil ha til hverandre, er dermed det faktum at de behandler hverandre med respekt uten å forvente noenting i retur.
De behandler hverandre bra og godtar hverandre, punktum.
Dèt er ukondisjonell kjærlighet.

The familiarity principle

Barn har en tendens til å like deg som voksen uten at du trenger å gjøre noenting for det (sålenge du ikke behandler dem direkte dårlig gjentatte ganger).
Akkurat det samme gjelder dyr av alle arter. De bare liker deg. Helt automatisk, dersom de har nok erfaring med deg.

Grunnen til at barn og dyr automatisk liker deg, etter å ha nok erfaring med deg, er en psykologisk effekt som på engelsk kalles «the familiarity principle»\»the mere-exposure effect». Det norske navnet husker jeg ikke.
Man liker rett og slett dem som man er vant med å se, FORDI man er vant med å se dem.
Vel, den helt direkte årsaken må jo være at dess mer erfaring man har med å se det aktuelle individet uten å oppleve negative erfaringer samtidig, dess flere positive assosiasjoner vil man koble til det aktuelle individet.
Etterhvert vil det aktuelle individet trigge stadig flere ikke-negative assosiasjoner, dvs positive assosiasjoner. Og dermed er det gjort.
Når man assosierer nok positive ting til individet, så begynner man å oppsøke det individet, fordi man får en ubevisst tro på at det er en sammenheng mellom det individet og at man opplever positive ting når man er sammen det individet.
Man «tror» det er en sammenheng mellom et individ man liker og positive opplevelser, fordi evolusjonen har ført til at individer med denne mekanismen overlever oftere. Individer med denne mekanismen overlever oftere, fordi det er mer sannsynlig å faktisk være en sammenheng, enn å ikke være det. Spørsmålet er mer hva slags sammenheng det er.

Hypotese til eksempel:
La oss si at vi har to barn, Per og Kari. Per og Kari liker ikke hverandre noe særlig.
La oss si at en voksen person gir Per og Kari en is hver, hver eneste gang Per og Kari  snakker sammen eller gjør noe sammen.
Det vil ikke ta lange tia før Per og Kari begynner å like hverandre.
Helt ubevisst vil nemmelig Per og Kari begynne å assosiere hverandres nærvær med det å få en is. Når denne assosiasjonen er sterk nok, så vil de (først ubevisst og etterhvert bevisst) begynne å oppsøke hverandre.
Den ubevisste forventningen om en is vil gi begge godt humør. Når begge er i godt humør så leker de bedre, og dermed forsvinner også eventuelle negative assosiasjoner de har til hverandre fra før.