Sosiale irritasjonsmomenter, sosial angst og sosiale evner

Igår begynte tankene mine å vandre rundt en kamerat, og hvordan jeg har inntrykk av at han irriterer seg mye mer over andre folk enn det jeg gjør.
På kvelden igår var en venninne i dårlig humør, og fortalte at hun irriterte seg grønn bare av tanken på å ta t-bane hjem uten musikk, fordi hun irriterer vettet av seg av å høre på folk snakke på t-banen.
Idag kom jeg på at en tredje person jeg kjenner også klager ganske mye over andre mennesker, samt er meget skeptisk og negativ til alt av fremmede folk, og forhåndsbedømmer mennesker generelt til de grader.
Ved nærmere ettertanke kommer jeg også på ytterligere flere personer jeg kjenner, som sliter med å irritere seg over hva andre mennesker sier og gjør stadig vekk.
Det er altså snakk om at folk «plages» over å høre på at andre mennesker sier dumme, ugjennomtenkte, selvmotsigende eller kunnskapsløse ting, istedenfor å bare trekke på skuldrene, kanskje sukke oppgitt, og ikke bry seg noe mer om det.
Et fellestrekk for disse personene, er at samtlige av dem vet jeg garantert har hatt sosial angst i lengre tid.
En annen likhet: Jeg pleide å irritere meg og klage like mye , på akkurat samme måte, for noen år siden… da jeg hadde sosial angst…

Så det falt meg inn: Er det bare folk med sosial angst som hele tiden irriterer seg grønne over andre folk? Eller?

Jeg pleide altså å være slik selv tidligere, men det forsvant i samme øyeblikket som da jeg innså at jeg egentlig ønsker sosialisering, og at jeg egentlig synes det er mye viktigere at folk er snille og hyggelige enn at de er smarte…
Det ligger altså implisitt i saken her, at disse menneskene bryr seg veldig mye om at folk helst aldri skal si noe dumt, ugjennomtenkt, selvmotsigende eller kunnskapsløst.
Det er en slags elitisk holdning, om at når folk sier dumme ting så er de liksom dårligere mennesker.
IQ vs EQ

Jeg lurer på om det kan være snakk om en psykologisk forsvarsmekanisme her.
Kanskje mange folk med sosial angst begynner å «rettferdiggjøre» at de tar avstand fra folk og ikke mingler med folk, gjennom at andre folk liksom er så håpløst teite at de ikke er til å holde ut?
Kanskje det kan være en forsvarsmekanisme som prøver å beskytte selvbildet, ved å si at man er mye bedre selv enn alle de teite menneskene der ute?

Eller er det bare manglende sosial erfaring, rett og slett? Sosial angst medfører tross alt at man trekke seg unna folk, og dermed går glipp a sosial erfaring.
Kanskje disse menneskene mangler innsikt i det faktum at…
– Det eksisterer ikke mennesker som aldri sier både dumme ting, selvmotsigende ting, ugjennomtenkte ting og kunnskapsløse ting…
– Det er umulig å finne venner som er helt perfekte og som man kan prate med om absolutt alt…

 

Uansett hva fasiten her er, så tror jeg at det lykkeligste mennesket er den som takler at andre tar feil, sier dumme ting, påstår gale ting, og generelt har svakheter.
Det interessante er hva som gjør at noen klarer dette langt bedre enn andre, og noen klarer det veldig dårlig.

Advertisements
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: