Dating og oppmerksomhet

Jeg har vært single i rundt 3 år nå, og har vært aktiv med dating i rundt 2-2,5 av de årene.
Periodevis har jeg følt meg lei av dating, og på et tidspunkt følte jeg meg møkklei og ga faen i alt av dating både online og offline.Jeg følte meg lei fordi det var så veldig langt mellom hver mann jeg syntes var noe interessant, og fordi jeg følte meg utslitt fra at en stor andel menn i nettdating gir meg for mye oppmerksomhet og viser følelser aaaltfor raskt.

Så har jeg fundert litt i ny og ne over hva dette kommer av, både at det er så langt mellom de interessante, at jeg føler mange gir meg for mye oppmerksomhet, og at jeg føler mange viser for mye følelser altfor fort.
Ingen av disse tingene kan forklares med bare 1 eneste årsak, det er et spekter av variabler som virker inn på hver av tingene her.

At det er langt mellom de interessante kan feks skyldes:
– Når man er innstilt på et langvarig forhold, og man er innstilt på å investere i et eventuelt langvarig forhold, så ønsker man å være sikker på at partneren er verdt å investere masse tid, energi og penger i. Derfor ønsker man en som skiller seg ut fra alle andre, og ikke bare «den første og beste man finner». Man må føle seg overbevist om at man investerer i noe som er varig, at personen er aktuell å leve med i lang tid.
– Jo flere mennesker man treffer av det motsatte kjønn, desto mer spesiell må «den rette» være for å skille seg ut fra så mange andre.
Dette betyr at med nettdating blir man langt mer kresen enn man blir uten, fordi man ubevisst innbiller seg å kunne velge og vrake mellom alle mulige slags mennesker man ser i nettdatingen.

At mange menn gir kvinner for mye oppmerksomhet kan feks skyldes:
– Mange bekker små gjør stor å.
Evolusjon har gjort at menn instinktivt liker å sptenre oppmerksomheten sin på flere kvinner, mens kvinner instinktivt ønsker å satse på 1 trofast mann. Dette gjør at menn generelt sett gjerne søker oppmerksomhet hos flere kvinner samtidig, både online og offline.
Hvis hver mann i snitt gir oppmerksomhet til 5 kvinner, og hver kvinne i snitt gir oppmerksomhet til 1 mann, så vil kvinner som en gruppe motta langt mer oppmerksomhet enn menn som en gruppe.
Og dersom mange menn gir litt oppmerksomhet hver til samme kvinne, så vil hun føle på helheten av all oppmerksomhet hun får. Kvinner kan derfor relativt lett føle at de får mye oppmerksomhet. Bare det å være kvinne på nettdating i segselv, er nok til å motta en del oppmerksomhet.
– Det er veldig store variasjoner mellom forskjellige miljøer, i hvor vanlig det er å gi flørtende oppmerskomhet til andre.
Nettdating er selvfølgelig et miljø hvor folk har lav terskel for å flørte.
Dette øker frekvensen på hvor ofte folk mottar flørting, og bidrar derfor til at kvinner i nettdating relativt lett kan føle at de får mye oppmerksomhet – langt, langt mer oppmerksomhet enn de ville fått i de fleste andre miljøer hvor folk ikke flørter like mye.
Det å være på nettdating i segselv er derfor nok til å motta langt mer oppmerksomhet enn man ville mottatt uten(for) nettdating.
– Ettersom hele poenget med nettdating er å flørte og finne noen å være romantisk med, så gjør dette at det trengs langt mindre selvtillit\selvsikkerhet for å tørre å flørte der. Det er her du får oppmerksomhet fra alle menn som har for lite selvtillit til å flørte andre steder.
Med andre ord så er det mange flere menn som kan tørre å sende deg oppmerksomhet her, enn andre steder.

At mange menn viser følelser altfor raskt kan også skyldes flere ting:
– Som nevnt så er det mange flere menn på nettdating enn andre steder, som har lite selvtillit, lite selvsikkerhet med damer, dårlig selvbilde, sosial angst, etc etc etc.
Dette er mennesker som har ekstra stort behov for å finne noen som er snill, har empati og gir positiv oppmerksomhet.
Når du da svarer på meldinger fra disse på en snill, respektfull måte, så trigger du veldig fort tanker i hodet dems om at «Dette er det jeg ser etter! Noen som er snill, empatisk og respektfull!»
Vips, så kommer følelsene dems.
– Hjernen vår har en helt ubevisst og automatisk tendens til å forsøke å fylle ut manglende informasjon. I synsfeltet vårt er det feks noe som kalles «den blinde flekk», et område hvor vi ikke ser noe som helst. Allikevel merker vi ikke denne lille blindheten, og dette skyldes at hjernen automatisk forsøker å fylle inn manglende informasjon.
Når hjernen forsøker å fylle inn manglende informasjon, så gjør den det ved å danne et sett med antagelser om hva den manglende informasjonen kan være. Feks hva som kan befinne seg i det området hvor vi ikke ser noe.
Når vi blir kjent med nye mennesker så skjer mye av det samme: Til å begynne med har vi helt minimalt med informasjon, og hjernen vil forsøke å fylle ut tomrommet med antagelser om hvordan personen kan være. Vi gjør altså tonnevis av ubevisste antagelser om folk hele tiden.
I dating kan dette være litt farlig, og er en typisk årsak til at man kan få følelser for en person man ikke egentlig kjenner skikkelig, og som kanskje senere viser seg å være en dust. Hjernen plukker opp noe informasjon om personen, danner kanskje et positivt helhetsbilde, og så danner den antagelser om resten av personligheten, som står i stil med helhetsbildet.
Dermed antar man at personen er så fantastisk og flott og fin, bare fordi at det man vet -så lang- har vært fantastisk flott og fint.

En annen ting om dating er at ting ikke nødvendigvis blir så mye enklere om man bruker tid på selvutvikling og det å forsøke å bli mer attraktiv.
Som nevnt så har man en tendens til å danne veldig mye antagelser om andre folk, noe som kan gjøre at man kan bli veldig emosjonell med noen man ikke egentlig kjenner.
Det er vanlig at folk vurderer segselv og andre på en attraktivitetsskala, fra 1 til 10, hvor 10 er noe i duren «unaturlig pen», «modellpen», «for pen til å finnes i virkeligheten», og 1 er noe i duren «ÆÆÆSJ!».
Folk har en tendens til å ende opp med noen som har nogenlunde samme plass på skalaen, og det er veldig vanlig at folk ubevisst tenker at de ikke har kjangs på noen som er X hakk over dem på denne skalaen.
Men om de ubevisst tenker at de ikke har kjangs, så betyr ikke det noe mindre at de blir kjempeglade hvis de får oppmerksomhet av noen som er over dem på skalaen.
Og her kommer baksiden ved å jobbe med å bli mer attraktivt:
Når du går opp et hakk på skalaen, så øker også andelen menn som blir på tuppa etter deg og ikke klarer å få deg ut av huet, og ikke alle synes det er bare gøy å ha fans av den typen. Noen slike fans vil være stalkers som nekter å ta et nei for et nei, og forsøker å spore deg opp. Been there, done that.
Hvis du allerede føler du får «nok» oppmerksomhet på nettdating, så vil det bli enda mer slitsomt dersom du øker din egen attraktivitet.

Advertisements

Sosiale irritasjonsmomenter, sosial angst og sosiale evner

Igår begynte tankene mine å vandre rundt en kamerat, og hvordan jeg har inntrykk av at han irriterer seg mye mer over andre folk enn det jeg gjør.
På kvelden igår var en venninne i dårlig humør, og fortalte at hun irriterte seg grønn bare av tanken på å ta t-bane hjem uten musikk, fordi hun irriterer vettet av seg av å høre på folk snakke på t-banen.
Idag kom jeg på at en tredje person jeg kjenner også klager ganske mye over andre mennesker, samt er meget skeptisk og negativ til alt av fremmede folk, og forhåndsbedømmer mennesker generelt til de grader.
Ved nærmere ettertanke kommer jeg også på ytterligere flere personer jeg kjenner, som sliter med å irritere seg over hva andre mennesker sier og gjør stadig vekk.
Det er altså snakk om at folk «plages» over å høre på at andre mennesker sier dumme, ugjennomtenkte, selvmotsigende eller kunnskapsløse ting, istedenfor å bare trekke på skuldrene, kanskje sukke oppgitt, og ikke bry seg noe mer om det.
Et fellestrekk for disse personene, er at samtlige av dem vet jeg garantert har hatt sosial angst i lengre tid.
En annen likhet: Jeg pleide å irritere meg og klage like mye , på akkurat samme måte, for noen år siden… da jeg hadde sosial angst…

Så det falt meg inn: Er det bare folk med sosial angst som hele tiden irriterer seg grønne over andre folk? Eller?

Jeg pleide altså å være slik selv tidligere, men det forsvant i samme øyeblikket som da jeg innså at jeg egentlig ønsker sosialisering, og at jeg egentlig synes det er mye viktigere at folk er snille og hyggelige enn at de er smarte…
Det ligger altså implisitt i saken her, at disse menneskene bryr seg veldig mye om at folk helst aldri skal si noe dumt, ugjennomtenkt, selvmotsigende eller kunnskapsløst.
Det er en slags elitisk holdning, om at når folk sier dumme ting så er de liksom dårligere mennesker.
IQ vs EQ

Jeg lurer på om det kan være snakk om en psykologisk forsvarsmekanisme her.
Kanskje mange folk med sosial angst begynner å «rettferdiggjøre» at de tar avstand fra folk og ikke mingler med folk, gjennom at andre folk liksom er så håpløst teite at de ikke er til å holde ut?
Kanskje det kan være en forsvarsmekanisme som prøver å beskytte selvbildet, ved å si at man er mye bedre selv enn alle de teite menneskene der ute?

Eller er det bare manglende sosial erfaring, rett og slett? Sosial angst medfører tross alt at man trekke seg unna folk, og dermed går glipp a sosial erfaring.
Kanskje disse menneskene mangler innsikt i det faktum at…
– Det eksisterer ikke mennesker som aldri sier både dumme ting, selvmotsigende ting, ugjennomtenkte ting og kunnskapsløse ting…
– Det er umulig å finne venner som er helt perfekte og som man kan prate med om absolutt alt…

 

Uansett hva fasiten her er, så tror jeg at det lykkeligste mennesket er den som takler at andre tar feil, sier dumme ting, påstår gale ting, og generelt har svakheter.
Det interessante er hva som gjør at noen klarer dette langt bedre enn andre, og noen klarer det veldig dårlig.

Selvtillit, sjenanse og sosiale effekter

Man kan trene seg opp til å vise enten god selvtillit eller sjenanse. God selvtillit og sjenanse er stort sett motstridige egenskaper:
God selvtillit kjennetegnes ved at man aldri er redd for fremmede mennesker, mens sjenanse kjennetegnes som at man er engstelig for fremmede mennesker.
Det går dog an å ha god selvtillit samtidig som man later som man er sjenert, dersom man ønsker det.
Man må derimot være veldig forsiktig med dette, for hvis man går for langt inn i sjenert-rollen så vil man tilslutt overbevise segselv om at man ER sjenert, og dermed faktisk bli det.

God selvtillit og sjenanse er forskjellige fordeler og ulemper avhengig av om man er en voksen person i arbeidslivet etc, eller om man er barn\ungdom og ikke er ferdig med skole\studier ennå.
Sjenanse gir veldig lite fordeler når man er ung, for unge folk er ofte uempatiske, tråkker på dem som lar seg tråkke på, og konkurrerer fremfor å samarbeide.
I voksenlivet har folk langt mer empati, tråkker langt mindre på hverandre, og er langt mer åpne for å erkjenne hverandres styrker.

Noen sosiale fordeler ved god selvtillit:
– Du gir inntrykk av å trives.
– Du gir inntrykk av å være fornøyd med degselv og livet ditt.
– Du gir inntrykk av å ha energi til å gjøre det du vil gjøre.
– Alle liker mennesker som er glade, fornøyde og positive, og du vil derfor tiltrekke deg folk som liker nærværet ditt.
– Du gir inntrykk av at du ikke lar deg tråkke på, og folk vil derfor tenke seg om 2 ganger før de prøver å trakke på deg.

Noen sosiale fordeler ved sjenanse:
– Du oppfattes som ydmyk, på den måte at folk føler du tar hensyn og viser respekt.
– Du oppfattes som empatisk
Å vise respekt, hensyn og empati er langt, langt mer verdsatt i voksenlivet enn i ungdomslivet, fordi veldig mange har opplevd mye dritt, lite respekt, hensyn og empati i ungdomslivet sitt.
Å møte hensynsfulle og empatiske mennesker i voksenlivet kan derfor for mange føles som en lettelse, og som et «endelig!».
– Du vil tiltrekke folk som setter stor pris på at du tar hensyn.

God selvtillit og sjenanse trigger altså forskjellige sider av folk, og vil derfor også tiltrekke forskjellige typer mennesker.
Dermed er det lurt å velge væremåte utifra hvilken type mennesker man ønsker å omgås med(og tiltrekke)

En annen forskjell er at god selvtillit gir inntrykk av at du kan forsvare degselv, mens sjenanse gir inntrykk av at du vil snu det andre kinnet til.
Dersom man egentlig har god selvtillit, men later som man er sjenert, så kan man gjøre et veldig sterkt inntrykk hvis man først tar imot et angrep og så sier veldig klart og tydelig at du ikke tolererer angrepet (feks kjefte tilbake).
Når en person som oppfattes som forsvarsløs plutselig slår tilbake med full kraft, så vil en angriper bli veldig overrasket og ofte paralysert. Det gjør langt sterkere inntrykk enn når en person med tydelig god selvtillit gjør det samme.

Konklusjon: Velg væremåten din utifra hva slags typer mennesker du ønsker å tiltrekke og omgås med, og utifra hvor viktig du tror det vil være for deg å kunne forsvare degselv.