Øyekontakt, hunder og asperger

På et dyreprogram på Canal Digital idag, ble det sagt at blikkontakt mellom hunder og mennesker er noe unikt. At verken ulver eller sjimpanser er interessert i å ha blikkontakt med mennesker.
Videre ble det insinuert at denne blikkontakten er sannsynlig å være årsaken til at mennesker og hunder kommuniserer og samarbeider så godt.
Mer om dette kan leses her.

Dette fikk meg til å tenke på hva jeg lærte om asperger i et av psykologifagene mine: Man mener at asperger kan oppdages allerede hos småbarn, ved at de er mindre interessert i øyekontakt enn andre barn.
Mer om dette kan leses her.

Hypotesen om småbarn med asperger, og hypotesen om at hunders øyekontakt med mennesker er grunnen til deres evne til å kommunisere godt med mennesker, ser ut til å være gjensidig inkluderende.
Hypotesene støtter hverandre, samtidig som hver av dem har støtte i segselv.
Det gjør det desto mer sannsynlig at begge hypotesene stemmer.
Øyekontakt er isåfall en veldig viktig, dog hovedsaklig ubevisst, evne for kommunikasjon på tvers av både individer og arter.

http://blogs.scientificamerican.com/thoughtful-animal/2012/04/30/dogs-but-not-wolves-use-humans-as-tools/

En symbiose mellom delfiner og mennesker

«An interesting collaboration has developed in Laguna: a pod of bottlenose dolphins drive fish towards fishermen who stand at the beach in shallow waters. Then one dolphin rolls over, which the fishermen take as sign to throw out their nets. The dolphins feed on the escaping fish. The dolphins were not trained for this behavior; the collaboration has been going on at least since 1847.[1][2]»
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Laguna,_Santa_Catarina

Ganske interessant atferd, psykologisk sett. Det viser både intelligensen til disse delfinene, hvordan fordelaktig atferd ofte går i generasjoner, og hvordan symbiose kan forekomme spontant.
Når slik fordelaktig atferd går gjennom generasjoner, så vil det også etterhvert bli en ny art gjennom evolusjon, dersom det fortsetter.
Individene som bruker atferden får tross alt bedre odds for å overleve og fostre opp avkom, sammenlignet med individer som ikke bruker atferden.
Dermed vil denne atferden bli et stadig vanligere trekk innad i populasjonen, før det gradvis blir et dominant trekk.
Når stadig flere individer i populasjonen innehar atferden, så vil individene som utnytter atferden mest effektivt ha den beste evnen til overlevelse og forplantning. Dermed blir atferden stadig styrket, mens populasjonen skiller seg mer og mer fra andre bottlenose dolphins.
Andre populasjoner av samme art, som ikke bruker denne atferden, vil ikke gå igjennom den samme evolusjonære utviklingen.
Dermed vil i praksis en ny art springe ut av arten bottlenose dolphins. En smartere art.
Men dette krever selvfølgelig at alt ligger til rette for at denne populasjonen får fortsette med atferden sin, dvs at fiskermennene fortsetter å samarbeide med delfinene i lang tid fremover.

Vennskap på tvers av dyreriket

Jeg innså akkurat hva som er grunnen til at både mennesker og dyr har en tendens til å verdsette selskap av dyr fra totalt forskjellige arter. Det er ikke bare mennesker som gjør dette. Hunder, katter, fugler og fisker har også i mange tilfeller vist å ha vennskap på kryss og tvers av dyreriket.
Så hva er grunnen til disse merkelige vennskapene?
Det er 2 årsaker til dette.

Unconditional love

Den ene årsaken er den samme grunnen som at en del mennesker liker barn som ikke er deres egne, egentlig: Ukondisjonell kjærlighet.
Det betyr at man får kjærlig behandling uten at man trenger å gjøre noe som helst for det.
Mennesker og dyr pleier å behandle artsfrender med forventninger og krav, og har ofte et hierarki seg imellom.
Både mennesker og dyr kan bli slitne, i noen tilfeller ganske utslitte, av å jobbe for å tilfredsstille artsfrender sosialt. Noen ganger får man ikke engang noen form for kjærlighet på tross av at man oppfyller forventinger og krav.
Individer av forskjellige arter forstår derimot ikke hverandres «kulturer», og har derfor heller ingen forventninger eller krav til hverandre. 2 individer er for få til å danne er hierarki, og «sjefing» vil føre individene fra hverandre, og derfor blir det heller ingen «pecking order» mellom to individer som ikke har noen «kultur» til felles.

To menneskeindivider vil ha en god del kultur til felles, uansett hvor de kommer fra, sammenlignet med dyr fra forskjellige arter. To menneskeindivider har mye av ting som kalles universielt, feks mange ansiktsuttrykk, en del kroppsspråk og en del konkrete handlinger.
Når feks et ansiktsuttrykk\kroppsspråk\handling er universielt, så betyr det at alle(unntak for abnormale individer, seff) mennesker innehar\bruker\forstår dette uansett hvor og når det er oppvokst.
Feks latter, smil, sinte øyne, å gi noe, å knele foran noen, å berøre noen forsiktig, osv.
Denne felles «kulturen» gjør at mennesker på tvers av landegrenser og aldersgrupper stiller mange forventninger til hverandre.

To individer fra vidt forskjellige dyrearter har gjerne ingen ansiktsuttrykk, kroppsspråk eller handlinger til felles som legger rammer for hvordan de «skal» oppføre seg med hverandre.
Når to dyr av forskjellige arter møter hverandre, så stiller de først med helt hvite ark. Så vil de fleste dyr forsøke å lære om hverandre.
Hvis begge dyrene forsøker å lære om hverandre, så vil de oppdage hverandres harmløshet samtidig som de prøver å lære om hverandre.
Etter dette så er det en del dyr som også vil forsøke å leke sammen, og knytter positive assosiasjoner til hverandre på den måten.
Ettersom de ikke vet hva de kan forvente av hverandre, så forventer de ingenting av hverandre i utgangspunktet.
Den viktigste assosiasjonen de vil ha til hverandre, er dermed det faktum at de behandler hverandre med respekt uten å forvente noenting i retur.
De behandler hverandre bra og godtar hverandre, punktum.
Dèt er ukondisjonell kjærlighet.

The familiarity principle

Barn har en tendens til å like deg som voksen uten at du trenger å gjøre noenting for det (sålenge du ikke behandler dem direkte dårlig gjentatte ganger).
Akkurat det samme gjelder dyr av alle arter. De bare liker deg. Helt automatisk, dersom de har nok erfaring med deg.

Grunnen til at barn og dyr automatisk liker deg, etter å ha nok erfaring med deg, er en psykologisk effekt som på engelsk kalles «the familiarity principle»\»the mere-exposure effect». Det norske navnet husker jeg ikke.
Man liker rett og slett dem som man er vant med å se, FORDI man er vant med å se dem.
Vel, den helt direkte årsaken må jo være at dess mer erfaring man har med å se det aktuelle individet uten å oppleve negative erfaringer samtidig, dess flere positive assosiasjoner vil man koble til det aktuelle individet.
Etterhvert vil det aktuelle individet trigge stadig flere ikke-negative assosiasjoner, dvs positive assosiasjoner. Og dermed er det gjort.
Når man assosierer nok positive ting til individet, så begynner man å oppsøke det individet, fordi man får en ubevisst tro på at det er en sammenheng mellom det individet og at man opplever positive ting når man er sammen det individet.
Man «tror» det er en sammenheng mellom et individ man liker og positive opplevelser, fordi evolusjonen har ført til at individer med denne mekanismen overlever oftere. Individer med denne mekanismen overlever oftere, fordi det er mer sannsynlig å faktisk være en sammenheng, enn å ikke være det. Spørsmålet er mer hva slags sammenheng det er.

Hypotese til eksempel:
La oss si at vi har to barn, Per og Kari. Per og Kari liker ikke hverandre noe særlig.
La oss si at en voksen person gir Per og Kari en is hver, hver eneste gang Per og Kari  snakker sammen eller gjør noe sammen.
Det vil ikke ta lange tia før Per og Kari begynner å like hverandre.
Helt ubevisst vil nemmelig Per og Kari begynne å assosiere hverandres nærvær med det å få en is. Når denne assosiasjonen er sterk nok, så vil de (først ubevisst og etterhvert bevisst) begynne å oppsøke hverandre.
Den ubevisste forventningen om en is vil gi begge godt humør. Når begge er i godt humør så leker de bedre, og dermed forsvinner også eventuelle negative assosiasjoner de har til hverandre fra før.

Hva vet du egentlig?

Hvordan kan man vite noe sikkert, og ikke bare tro det og være overbevist om det?
Hvordan vet man hva man vet, til forskjell fra det som man innbiller seg og faktisk tar feil om?

  • Vi glemmer. Alle glemmer. Vi er langt ifra alltid klar over at vi har glemt noe. Se feks på demente mennesker, de er ikke selv klar over hva de har glemt (prøv å snakke med en dement, om du ikke har lagt merke til det). Ikke bare glemmer vi i form av å miste informasjon rett ut av hukommelsen, men vi husker feil – informasjon blandes noen ganger sammen.
    Når demente mennesker ikke er klar over at de har glemt, at de blander sammen og ikke er ved sine fulle fem, hvordan kan da DU være så sikker på at du husker riktig?
  • Sansene våre er langt ifra eksakte, hjernen vår er ikke perfekt, ufeilbarlig eller garantert mot «malfunction», og hjernen styres i høy grad av biokjemi.
    Vi har langt dårligere luktesans enn hunder, langt dårligere syn enn hauker, vi hører ikke hundefløyter, vi har individuelt helt forskjellige smaksløker på tunga og forskjellige fargespektere som vi oppfatter med øynene.
    Medisiner kan styrke eller svekke hukommelsen vår, styrke eller svekke konsentrasjonsevnen vår, og når vi er distrahert så kan vi overse både ditten og datten fullstendig.
    Mange mennesker går med èn eller flere psykologiske lidelser uten å være klar over det – ennå. Alle mennesker blir tross alt skapt uten noen diagnoser i journalen, men de fleste får diagnoser av forskjellige slag før de dør. Det betyr at hver av oss kan ikke engang vite sikkert at vi ikke har noen psykologiske «feil» i oss.
    Vi kan altså ikke engang stole helt på at vår egen hjerne fungerer riktig
  • Folk har forskjellig IQ, og selv de med høyest IQ tar feil innimellom.
    Hvordan kan du stole på at du klarer å tenke logisk effektivt, når du ikke er verdens smarteste menneske, og selv ikke verdens smarteste menneske kan forstå alt i verden?
    Se for deg et komplekst mattestykke. Noen med lav IQ vil ha vanskelig for å forstå det, mens en med høy IQ kanskje skjønner svaret uten å regne ut engang.
    Se for deg et mattestykke som for deg er vanskelig å forstå. Se for deg hvor lett verdens smarteste menneske vil regne ut det mattestykket.
    Hva gjør deg nå så sikker på at du er god til å tenke logisk og rasjonelt?
    Hvis samtlige mennesker rundt deg sier at «sånn er det», er det da sånn?
    Hva om du er smartere enn alle de som sier det, er det da fortsatt sånn?
    Har du automatisk rett, når du er uenig med noen som har lavere intelligens enn deg?
    Har du automatisk rett, dersom mange er enige med deg og veldig få er uenige med deg?
    Har du automatisk rett, dersom du vet mer om et tema enn en person som er uenig med deg?
    Har du automatisk rett, dersom du er uenig med noen som har tatt feil om samme tema før?
    Hva om du diskuterer med noen som har lavere IQ enn deg, men som har mer kunnskap om temaet enn du har – hvem tror du da har rett?
  • Det aller, aller meste som vi mener å vite, er ting vi er blitt fortalt av andre.
    Hvordan vet du hva som stemmer og ikke stemmer, av det du blir fortalt av andre?
    Mange mennesker tror på konspirasjonsteorier. Hva karakteriserer en paranoid konspirasjonsteori, til forskjell fra en sannsynlig konspirasjonsteori? Velger du å tro på det som «alle andre» tror?
    Majoriteten i Norge er veldig ureligiøse, mens majoriteten i USA er religiøse. Majoriteten av verdens befolkning er sannsynligvis religiøse.
    Før kristendommen var det vanlig at «nordmenn» trodde på Odin bl.a.
    Vi mener vi vet bedre idag. Men hva VET egentlig du og jeg?
    Religiøse og ureligiøse er offisielt enige om at ingen VET om det finnes guder. Likevel velger begge partere å basere livene sine på en påstand om at det finnes\ikke finnes noen guder.
    For lenge siden mente man at jorden var en flate, men nå mener man å vite at jorden er rund. Hvordan VET du og jeg at jorden er rund? Ingen av oss har reist med romferge fra jordkloden, sett den bli mindre, sett den snurre rundt og ha form som en ball.
    Vi lever på en påstand om at jorden er rund, en påstand som vi har adoptert fra andre mennesker, som har adoptert den fra andre mennesker, osv.
    Viser ikke det bare hvor sterkt vi lar oss styre av en kollektiv oppfatning om et tema?
    Noen konspirasjonsteorier er basert nettopp på at noen(feks romvesner, USAs rejering, etc) har plantet ut gale oppfatninger, som har spredt seg i verdensbefolkningen og blitt en «allmenn sannhet».
    En gang jeg skrev på nettet om noe jeg hadde lært i psykologistudier, så var det en som sa til meg noe i duren: «Ikke tro på alt de sier på universitetet. Husk på eugenikken i europa før andre verdenskrig.» Han må ha hintet om hvor farlig kollektive oppfatninger kan være. Men hva forventer han? At studenter skal kunne skille mellom sanne og usanne påstander, servert av professorer som han selv mener er inhabile og partiske?
    Hvordan kan man vite hva man skal tro på og ikke tro på, dersom man ikke selv har relevant livserfaring som kan bekrefte eller avkrefte den gitte informasjonen?
  • Hvordan vet du om du bør stole på en påstand du blir servert?
    Noen mennesker lyver. Noen mennesker sprer løgner med hensikt. Noen er «troll«, noen er lysløgnere, noen sosiopater og noen psykopater.
    Noen ganger er hensikten av egoistisk art, og noen ganger er den destruktiv.
    Psykopater er ofte flinke til å manipulere folk, bl.a nettopp fordi de klarer å lure folk til å tro ting som er feil.
    Alle mennesker tar feil om ting stadig vekk. Ingen vet alt, og ingen forstår alt. Folk sier feil, basert på at de tror feil.
    En professor vil gjøre feil innen sitt eget fagfelt, akkurat som en verdensmester vil gjøre feil innen sin sportsgren.
    Hvordan vet du da at påstanden du serveres faktisk er sann?
    Hvordan vet du om du bør basere deg på en påstand du får levert?
  • Hvordan vet du at du har oppfattet en påstand riktig?
    Misforståelser skjer hver dag. Tanker er umulig å konvertere eksakt til noe som helst språk. Derfor er kommunikasjon (språklig, verbalt eller kroppslig) ekstremt vanskelig å yte eksakt.
    Hvordan vet du at du ikke har misforstått noe?
    Kan du ha misforstått hva selve poenget var?
    Kan du ha misforstått konteksten, situasjonen, kriteriene for tilfellet?
    Kan du ha misforstått hensikten bak at noen gir deg en påstand?
    Hvordan kan du sikre at du ikke har misforstått noe som helst overhodet?

En jevnaldrende fyr, O, sa en gang at jeg er en bedreviter, og det plaget ham visst veldig.
Jeg synes han er en bedreviter. Til felles har vi 2 kjente(A og M) som jeg synes er like bedrevitende som meg og O.
O hadde ingen problemer med A sine skråsikkerheter, og han pleide ikke ha noen problemer med mine skråsikkerheter.
Jeg hadde ingen problemer med skråsikkerheter fra verken O, A eller M.
A og M har etter min kjennskap ingen problemer med verken mine eller O sine skråsikkerheter.
M funderte høyt til meg en gang: «Hvorfor blir folk så sure hvis man sier noe som er feil?»
Det spørsmålet festet seg i meg.
Alle tar feil, alle gjør feil, alle sier feil.
Å bli sur for at noen sier noe som er feil, burde logisk være grunn til å bli sur på segselv hver gang man tar feil. Det tror jeg ytterst få gjør, og de som gjør det tror jeg har dårlig selvbilde.
Ikke hjelper det noe å bli sur heller, så det finnes ingen logisk grunn til å bli sur. Men det er et annet tema.
Hvorfor forventer folk at ingen noengang skal si noe som ikke er feil?
Forventer de like mye av segselv å aldri ta feil om noe?
Føler de seg virkelig så ekstremt sikre på segselv, at de ærlig tror at de ikke tar feil om noenting? På tross av at de garantert har opplevd flere ganger i livet å ta feil?